Rebekka plasserte vannkrukken på skulderen og gikk ut mot brønnen. Det var i kveldingen. Den verste heten hadde gitt seg.
Et lite følge med folk og kameler stod ikke langt fra brønnen. De så ut som om de kom langveis fra. Det var ti kameler.
Hun fylte krukken sin med vann mens en mann fra følget løp mot henne og spurte høflig:
– La meg drikke litt vann fra krukken din.
Hun rakte ham krukken. Han så tørst ut. Og det var umulig å dra opp vann fra brønnen uten en vannkrukke. Hun kastet et blikk mot kamelene. De så også tørste ut.
– Jeg vil dra opp vann til kamelene dine også, helt til de har drukket seg utørste, sa hun.
Hun tømte vann i drikketrauet. Og dro opp mer vann.
Mannen betraktet henne. Han så spent ut, men sa ikke noe
Da hun var ferdig, ga han henne en gullring og to flotte gullarmbånd. Hun så på ham med store øyne.
• • • • •
Vakker historie! Av og til kunne det være fristende å velge livsledsager til våre barn på samme måte. 😉
Ja, på mange måter hadde det vært enklere. Mindre kjærlighetssorg og mindre usikkerhet. Men, tror det hadde gitt noen nye utfordringer i dag… 🙄