I mange miljøer har begjær et dårlig rykte fordi det kan ødelegge. Men begjær kan også være noe fint. Spørsmålet er hva du begjærer.
Jeg ville ikke ha visst hva begjær er, dersom loven ikke sa: Du skal ikke begjære.
Paulus brev til Romerne 7,7
Hva er begjær?
Begjær er en indre kraft som gir et intenst ønske om noe. Vi kan begjære andre mennesker, kjærlighet, penger, makt, mat, seksualitet og mye annet.
I en del kristne kretser, er begjær sett på som syndig. I katolismen er det en av de syv dødssyndene. I hinduismen er begjær en av portene til helvete. I buddhisme regnes begjær som hovedårsaken til ufullkommenhet og den mest åpenbare årsaken til en del lidelse. I Islam defineres begjær som en primitiv følelse som muslimene oppfordres til å overvinne. Og i sikhisme regnes begjær blant de fem kardinalsyndene.
Begjær i de ti bud
Men tilbake til Paulus i Bibelen. Hvilken lov er det som sier «Du skal ikke begjære?» Hva er det egentlig vi ikke skal begjære? Mener han faktisk at begjær ikke er lov?
Det eneste stedet i loven (dvs. Mosebøkene) der det står at du ikke skal begjære, er i det tiende av de Ti bud:
Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.
2. Mosebok 20,17
Kort sagt: Du skal ikke begjære noe som ikke er ditt, noe du ikke kan få.
Paulus – som alle andre jøder på den tiden – brukte loven som sin hovedkilde til kunnskap. Paulus ville ikke visst at begjær etter noe som ikke var hans, var skadelig hvis det ikke stod i loven.
For meg gir det tiende bud mening. Når jeg lengter etter noe jeg ikke kan få, glemmer jeg å glede meg over det jeg har. Begjæret er en slags intens besettelse som ødelegger for meg innenfra. Og gir jeg etter for begjæret, risikerer jeg å skade både meg selv og andre.
Det andre blikket
Profeten Muhammed påpekte at «det det andre blikket» kan være farlig. Det første kan være tilfeldig og en ren observasjon, men det andre velger du selv. Det er da du risikerer å fore usunt begjær.
Jesus snakket også om å se på andre med begjær:
Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.
Jesus, Matteus 5, 27
Det greske, bibelske ordet for begjær er epithumeo (ἐπιθυμέω). Det er satt sammen av epi (fokusert på) og thumeo (lidenskapelig ønske). Så her er det et fokusert, lidenskapelig ønske, noe man virkelig lengter etter eller ønsker veldig hardt å ha som sitt eget.
Det er ikke galt å se på andre, men Jesus påpeker at for en gift mann kan det være skadelig å se på en kvinne for å intenst ønske henne. Hvis du intenst lengter etter en kvinne du ikke kan få, kan det hindre deg i å glede deg over henne du har hjemme. Og hun hjemme vil ikke føle seg verdsatt eller «god nok». Du trenger ikke å være parterapeut for å skjønne at det kan gå galt.
Jeg synes andre menn kan være kjekke, hyggelig og gøyale å være sammen med. Noen synes jeg også er flotte å se på. Men jeg kjenner at jeg krysser en grense når jeg lar tankene vandre og jeg begynner å forestille meg hvordan det ville vært å være sammen med en annen enn han jeg har hjemme. Da begynner jeg å sammenligne, vurdere og finne feil hos ham jeg har valgt å gifte meg med. Og det kommer det lite godt ut av.
Derfor synes jeg det tiende bud er et svært fornuftig bud.
Les gjerne om mitt «utroskap»
Kan begjær være bra?
Ja. Uten tvil faktisk.
Når Paulus skriver «Du skal ikke begjære», så siterer han bare deler av budet. Ikke hele. Det tiende bud sier ingenting om å begjære det man har.
Slik jeg ser det er ikke begjæret feil i seg selv. Jeg har erfart at når jeg retter begjæret mot min mann, bygger det opp. Retter jeg det mot andre menn, spiser det meg og forholdet mitt opp fra innsiden.
Jeg elsker at mannen min begjærer meg og viser at han vil ha meg. Og jeg liker at jeg vil ha ham. Det å bli verdsatt og ikke tatt for gitt, er faktisk svært positivt for forholdet.
Dessuten oppfordrer Bibelen oss til å både begjære og fryde oss over hverandre:
Jeg hører min kjæreste til,
Høysangen 7.10
og til meg står hans begjær.
Gled deg over din ungdoms hustru,
Ordspråkene 5,18-19
den elskelige hind, den yndige gasell!
Fryd deg alltid ved hennes barm,
la hennes kjærlighet stadig beruse deg!
Derfor begjærer vi hverandre. Uten å nøle. Og det føles godt, rent og ekte.
• • • • 💜 • • • •
Selv om jeg følte meg truffet, er jeg helt enig med hvert ord du har skrevet. Ja, faren ligger alltid på lur etter å begjære det som ikke hører deg til. Man kan av og til leke med erotiske drømmer som kan ligge farlig nær virkeligheten, og kanskje på sikt være skadelig for forholdet.
Ja, det er sunt å deilig å begjære hverandre, og vise det ord og handling. Fruen vekket meg i morges med et kyss, – hvisket meg i øret; «vet du at jeg elsker deg?» Jeg vet, sa jeg før jeg sovnet igjen.
Jeg tror vi alle kjenner på litt usunt begjær iblant. Jeg husker jeg så en nydelig kjole i butikken. Og så fikk jeg så lyst på den at alle kjolene jeg hadde hjemme, ikke var noe fine lengre. Hele reklamebransjen er jo bygd opp rundt at vi skal ønske oss det vi ikke har. Da bruker vi mer penger. Så, ja, jeg tror vi får det bedre med oss selv jo mer vi klarer å være fornøyde med det vi har. 😉
I starten av forholdet vårt visste jeg ikke at det finnes «sunt begjær» – da føltes det nesten «syndig» å ha lyst på mannen min. Og den tanken er jeg glad jeg er kvitt! 👍
Det er jo herlig å være så trygge på hverandre at du vet at partneren elsker deg og (begj)ærer deg. 🤗
Ååå… det var fint sagt, begjære og ære så flott. Jeg tror du fortjener en ny kjole 🤗.
«Jo mer en føyer de dyriske lidenskapene, desto sterkere blir de, og desto voldsommere blir deres krav om å bli tilfredsstilt.
Gudfryktige menn og kvinner bør våkne opp til sin plikt. Mange som bekjenner seg til å være kristne, lider av lammelse i nerver og hjerne fordi de er umåteholdne i denne retning. Det er råttenskap i marg og ben hos mange som blir ansett for å være gode menn, som ber og gråter, og som står i høye stillinger, men som har besmittede legemer og aldri kommer til å gå inn gjennom portene i den himmelske stad.
Å, om jeg kunne få alle til å forstå plikten de har overfor Gud til å bevare den åndelige og den fysiske organismen i beste stand, slik at den kan gjøre fullkommen tjeneste for sin Skaper!
Den kristne hustru må så vel i ord som i handling holde seg fra å opphisse de dyriske lidenskapene hos sin mann. Mange har absolutt ingen krefter å ødsle bort på denne måten.
Fra ungdommen av har de svekket hjernen og tappet den legemlige motstandskraft ved å tilfredsstille de dyriske lidenskaper. Selvfornektelse og avhold bør det være i deres ekteskapelige liv.»
http://effatha.dk/egwdb/no-opslag.asp?bog=vfm1&kap=52
La meg først påpeke at det sitatet ikke er fra Bibelen. 😉
Det ser ut til å være skrevet på 1800-tallet og må som alt annet tolkes ut fra den tiden det er skrevet i. Jeg har lest mange sitater fra den tiden som er på nivå eller mer ekstreme enn det sitatet der. Og jeg kjenner at jeg er glad jeg ikke levde på den tiden.
1800-tallets kristendom var preget av at alt som var godt, var synd. Selvfornektelse var veien til frelse. Personlig tror jeg at det finnes en gyllen middelvei mellom total selvfornektelse og fullstendig mangel av grenser.