I går inviterte han meg med på tur. Bare en liten tur i marka, sa han.
Og så kom han tuslene med en we-vibe chorus. Den skulle også være med på tur, mente han.
Jeg vet ikke om det var eventyreren i meg eller det ertelystne blikket hans som gjorde at jeg gikk med på planenene.
Han beholdt selvsagt fjernkontrollen. Mens jeg bøyde meg ned for å ta på sko, sjekket han om alt fungerte når han trykket på knappene. Og lo av reaksjonene min. Det er ikke bare, bare å ta på sko når hele underlivet plutselig vibrerer.
Heldigvis satte han bare på en rolig during mens vi kjørte.
Så begynte vi å gå. Jeg tror han sjekket alle pulsene i løpet av de første 100 meterne. Hver gang han trykket på en knapp, holdt han øye med reaksjonene mine.
Han koste seg.
Det gjøre jeg også. Jeg må innrømme at det var litt tergende å ikke vite hva som kom nest.
Så møtte vi selvsagt kjentfolk. Han var vennlig nok til å slå av duringen mens vi pratet med dem. Men, bare tanken på at den var dere nede, var nok til å sette meg litt ut. Jeg prøvde å late som ingenting, men tankene var liksom litt okkupert.
Han tok seg god tid til å prate. Og jeg deltok i samtalen så godt jeg kunne.
Omsider gikk vi videre. Stien snodde seg mellom trærne, forbi et lite vann og opp en bakke. Han skrudde opp intensiteten.
- Nå lar jeg den stå på denne intensiteten opp bakken, informerte han.
Jeg svelget. Bakken var lang og intensiteten høy. Men jeg skulle klare dette.
- Hvor mye hører du egentlig av during, spurte jeg. Jeg hørte den hele tiden.
- Ingenting, svarte han.
Det var ingen i nærheten akkurat da, så han la hodet nærmere for å høre bedre. Ca. 30 cm fra underlivet mitt, stoppet han. Da var han nærme nok til å høre.
Vel oppe fikk jeg en velfortjent pause.
Det var da han fikk en ny ide.
- Fremover kommer jeg til å skru opp intensiteten ett hakk hver gang jeg hører en fugl. Og skifte puls hvis jeg ser en fugl.
Vi kikket begge etter fugler. Hvis jeg rakk å se eller høre dem først, ble jeg liksom advart bittelitt før han registrerte dem.
Han hadde sett seg ut et utsiktspunkt der vi kunne ha pause. Han hadde tatt med sjokolade og litt drikke. Vi satte oss ned akkurat i tide til å treffe på flere kjennsfolk.
Igjen tok vi oss god tid til å prate.
Det kjentes så vanvittig frekt ut. Tenk hvis de hadde visst...
På veien tilbake utforsket han klemmefunksjonen. Det er nok hans favoritt. Jo hardere han klemmer rundt fjernkontrollen, jo mer øker intensiteten. Når han slipper, går intensiteten ned igjen. Han likte spesielt når jeg snublet i ordene bare fordi han klemte midt i setningen min.
Jeg må innrømme at jeg var temmelig mør da vi kom hjem igjen. We-vibe chorus er ikke nok til å vippe meg over kanten og inn i en orgasme. I alle fall ikke mens vi går tur. Men den er absolutt nok til å legge et solid grunnlag.
Og det grunnlaget visste han hvordan han skulle bygge videre på da vi kom hjem igjen.
• • • • •
Les gjerne vår test av we-vibe chorus.
Forrige glimt:
Når belønning loves
Neste glimt:
Avviste du meg?
• • • • 💜 • • • •
