Historiske angrep mot onani

For bare 2-300 år siden ble onani sett på som en av de aller største syndene i den vestlige verden. Onani var kjent for å ha masse fryktelige konsekvenser.

Jeg har skrevet litt om det her fordi jeg vet noen fortsatt føler seg skamfulle over å onanere. Å vite hvor skammen stammer fra og at den er fullstendig ubegrunnet, håper jeg vil hjelpe dem til å ta et solid oppgjør med egen skam og ha motargumenter når noen prøver å påføre andre skam.

Advarsel: Beskrivelsene som kommer nå er ... vel ... forferdelige. Og før du eventuelt leser skal du vite at hverken dagens leger eller jeg støtter påstander om at onani er helsefarlig.

Første gang ordet onani ble brukt om å stimulere seg selv seksuelt, var i en anonym bok utgitt i London i 1723. Tittelen var: «Onani: Den avskyelige synden av selvforurensing og alle dens skremmende konsekvenser, hos begge kjønn» (oversatt til norsk). Utøverne kunne forvente en lang rekke plager:

Forstyrrelser i mage og fordøyelse, tap av appetitt eller glødende sult, oppkast, kvalme, svekkelse av pusteorganene, hoste, heshet, lammelse, svekkelse av generasjonsorganet til det punkt av impotens, mangel på libido, ryggsmerter, forstyrrelser i øyet og øret, total reduksjon av kroppskrefter, blekhet, tynnhet, kviser i ansiktet, tilbakegang av intellektuelle krefter, hukommelsestap, raserianfall, galskap, idioti, epilepsi, feber og til slutt selvmord.

«Onania; or, The Heinous Sin of Self-Pollution, And All its Frightful Consequences, in both Sexes», 1723

Boken inneholdt også brev og attester fra syke unge menn som påstått døde av onani. Boken ble trykket på ny over 60 ganger og oversatt til flere språk. Den ble en bestselger på sin tid og spredd til både de amerikanske og britiske koloniene.

I 1743–45 publiserte den britiske legen Robert James en medisinsk ordbok der onani er beskrevet som "en av de mest beklagelige og generelt uhelbredelige lidelsene (...) det er kanskje ingen synd som har så mange avskyelige konsekvenser".

I 1760 ga den sveitsiske legen Samuel-Auguste Tissot ut en medisinske avhandling om de påståtte bivirkningene av onani. Han hevdet at sæd var en "essensiell olje" og hvis den gitt tapt ville det medfører "en merkbar reduksjon av styrke , av hukommelse og til og med av fornuft; sløret syn, alle nervesykdommene, alle typer gikt og revmatisme, svekkelse av generasjonsorganene, blod i urinen, appetittforstyrrelse, hodepine og et stort antall andre lidelser." Selv om hans avhandling egentlig bare bygde på antagelser, ble den presentert og akseptert som et vitenskapelig arbeid. De neste to århundrene ble onani sett på som en svekkende og forferdelig sykdom i medisinske kretser.

Og slik kan vi fortsette og fortsette langt inn i 1800-tallet med utallige beskrivelser av onani som noe avskyelige som medførte sykdommer av alle slag.

I 1877 publiserte den amerikanske legen John Harvey Kellogg boken Plain Facts for Old and Young som advarer kraftig mot onani og foreslår diverse kurer. Han anbefalte å kurere barn fra dette selvmisbruk i håp om å forebygge sykdommer. Behandlingen kunne være alt fra å bandasjere eller binde hendene, til å dekke kjønnsorganene med bur og elektriske støt.

Et middel som nesten alltid lykkes hos små gutter er omskjæring. (...) Operasjonen bør utføres av en kirurg uten bedøvelse, da den korte smerten under operasjonen vil ha en helsemessig effekt på sinnet. (...)

Hos kvinner har forfatteren funnet anvendelse av ren karbolsyre (fenol) på klitoris er et utmerket middel for å dempe den unormale spenningen.

John Harvey Kellogg i «Plan Facts for Old and Young» fra 1877

En behandlingsmetode som Kellogg brukte på menn med «svært tilfredsstillende resultat», var å trekke forhuden over glansen, stikke en sølvtråd gjennom forhuden over glansen og deretter knytte endene på tråden sammen. Da ble det umulig å få ereksjon og vanen med selvmisbruk ville bli brutt.

Metodene for å forhindre barn i såkalt selv-tukt var mange og utspekulerte. På et sexmuseum i Praha finner du blant annet en maskin som ble utviklet i Frankrike på 1920-tallet. Den har en elektronisk ring som ble plassert rundt penis når en gutt skulle legge seg. Hvis gutten fikk ereksjon, ville foreldrene bli varslet slik at de kunne avverge det.

Fioljentas kommentar:

Jeg blir rystet når jeg leser slikt. Og jeg våger ikke tenke på hvor mange mennesker som har lidd som resultat av disse avskyelige oppfatningene og behandlingene. Jeg synes dette sitatet oppsummerer godt:

Mange leger på den tiden var enige om at onani medførte helserisiko, og i en rekke teknikker som involverte mekaniske apparater og kirurgi for å forhindre gutter og jenter fra denne praksisen. Dette er noen av de mørkeste sidene i religiøs og medisinsk historie.

Messer og Walker i «Masturbation» fra 2003

Er onani virkelig helsefarlig?

Nei.

Det er ikke funnet noen sammenhenger mellom onani og blindhet eller noe av det andre som tidligere ble påstått. I dag er leger og forskere enige om at onani er sunt og fullstendig ufarlig. Eneste unntaket er hvis onani blir så viktig for deg at det tar over livet ditt og blir en tvangshandling.

Her er noen av helsefordelene som onani (og samleie) gir:

  • forebygge prostatkreft
  • redusere stress
  • frigjøre spenninger
  • forbedre søvnkvaliteten
  • øke konsentrasjonen
  • heve humøret
  • lindrer menstruasjonssmerter
  • lindrer smerte
  • bedre sex
  • bedre selvbildet

• • • • 💜 • • • •

3 kommentarer til «Historiske angrep mot onani»

    1. Visstnok skal Kellogg ha frigjort seg fra «kjødets lyster». Historien forteller at han aldri hadde sex. Han var gift, men delte ikke soverom med sin kone og alle barna var adopterte.

      Et mørkt kapittel i religiøs og medisinsk kapittel

Legg gjerne igjen en kommentar

Vi har alle noe å lære av hverandre