– Beklager, kjære, jeg er på helt feil planet.
Vi hadde nettopp våknet. Alltid koselig å våkne sammen. Han strøyk kroppen min. Jeg visste han ønsket mer, men hodet mitt var på helt feil sted.
Han grublet litt før han spurte:
– Hvordan er det på din planet?
– Den er full av tåke slik at jeg ikke klarer å se klart. Og så er det en merkelig uro. Bakken rister liksom litt hele tiden og gjøre at jeg blir veldig rastløs og utålmodig. Egentlig en lite hyggelig planet å være på.
– Du kan reise til min planet? Her er det hyggelig. Hele planeten er myk, som om den er laget av mash mellows. Og så er det deilig varmt. I luften er det noe fuktig som blir til væske og fordamper igjen når det kommer inntil huden, som små kyss.
Han lot fingertuppene danse på kroppen min.
– Din planet høres mye hyggeligere ut.
Men min planet hadde festet grepet om meg. Selv om jeg ønsket å finne en rakett og dra til hans planet, så kjente jeg at en kopp te i stua hadde større sjanse for å tilkalle en romrakett enn at jeg ble liggende.
Dessverre. Hans planet hørtes hyggelig ut.
• • • • •
Forrige glimt:
Svak for komplimenter
Neste glimt:
Kamp mellom bomull og kjærtegn
• • • • 💜 • • • •