Kamp mellom bomull og kjærtegn

Klokken er seks. Jeg har nettopp våknet. Egentlig føler jeg meg ganske våken. Det hadde vært herlig med en lang og rolig morgen helt for meg selv.

Jeg beveger litt på meg. Han merker det, legger armen rundt meg og stryker meg varsomt.

Herlig å ligge slik. Kjenne varmen. Omsorgen. Nærheten.

Jeg sovner.

• • • • •

Klokken blir halv syv. Jeg våkner igjen. Denne gangen har jeg bomull i hodet. Tankene er mer uklare. Hvor ble det av tiden? Kanskje jeg bør stå opp for å hindre mer bomull?

Jeg beveger litt på meg. Han tar et fastere grep rundt meg. Stryker meg litt igjen.

Kanskje jeg burde bli? Bare lenge nok til at bomullen forlater hodet mitt?

Jeg sovner.

• • • • •

Klokken blir syv. Igjen våkner jeg. Bomullen ligger tett i hodet mitt. Det var det med å stå opp. Jeg beveger meg halvhjertet. Han holder meg fast. Jeg sovner.

• • • • •

Klokken blir halv åtte. Jeg kjenner armen hans rundt meg og snur meg inn i søvnen igjen.

• • • • •

Klokken blir åtte. Han våkner. I halvsøvne får jeg meg at han stryker meg. Bomullen har fullstendig tatt over hodet mitt.

- Er du våken? spør han.

- Halvveis.

Jeg må anstrenge meg for å prate. Ordene må kjempe seg en lang veg gjennom bomullen for å komme seg ut.

- Jeg var mer våken klokken seks.

- Hvorfor stod du ikke opp da?

- Du strøyk meg?

Det ble stille. Han tenkte.

- Har jeg kjærtegnet deg tidligere i morges?

• • • • •

Forrige glimt:
Hver vår planet

• • • • 💜 • • • •

Legg gjerne igjen en kommentar

Vi har alle noe å lære av hverandre