I dag er jeg sint på ham. Og det er bare hans skyld. Absolutt bare hans. Ikke min. At jeg er PMS har ingenting med saken å gjøre. Ingenting! Hører dere? Det er ikke min skyld. Så det, så.
Dessuten har jeg grunn til å være sint. Så jeg fortalte ham akkurat hva jeg mener om ham. At han våger å kritisere meg sånn! Dårlig gjort. Ikke rart jeg er sint.
Egentlig er vi veldig heldige. Vel, ikke nå. Nå er jeg sint. Eller? Egentlig er vi vel heldige som har noen vi kan krangle med. Og jeg er glad vi har et stabilt forhold selv om vi er ustabile.
I morgen kommer alt sikkert til å være greit igjen. Jeg kommer til å gi ham en klem og si at jeg er lei for det (okei så har jeg kanskje bittelitt skyld jeg også). Å kunne be om unnskyldning og tilgi er viktig. Jeg har alltid hatt tro på å jobbe med det man har, heller enn å finne noe nytt.
Det er bare det at han er så forbasket flink til å be om unnskyldning raskt. Hvis jeg skynder meg så rekker jeg det kanskje før ham…
Nei. Nå vil jeg bare furte litt til.
Innlegget ble først publisert på Fioljentas blogg «Kristen sex?»
• • • • •
Forrige glimt:
Erter i olje og bind for øynene
Neste glimt:
Brystinnleggene
• • • • 💜 • • • •
Jeg furter med deg. Har min årlige krangel med min kar. Uff orker ikke kalle han “min kjære” en gang. Gråter og gråter, fordi han er så dum. Men litt rett har han – kanskje. Men det får han aldri vite at jeg har sagt!
Huff, da. Kjenner følelsen av å ikke kunne kalle ham “min kjære”. Vondt.
*gir deg en klem og et lommetørkle*
Men, årlig krangel? Årlig? Det var ikke ofte…
Menn er merkelige. I alle fall min. Noen ganger kan han være så dum og jo mer jeg tenker på det, jo dummere blir han.
Men, andre ganger er han jo herlig…
Og når skyene er ferdige med å regne og sola titter fram igjen, ja, da er det godt å leve igjen. 🙂
nja… vi har da krangler litt oftere, men en gang i året kommer den store krangelen…
Å, sånn sett. Håper det ordner seg!
Nå vet jeg ikke helt om jeg skal være glad jeg ikke har noen å irritere meg over eller ikke. Pfft, kvinnfolk og tomflasker. 🙁
Heldigvis er det jo ikke bare irritasjon. 😉
Nei, tomflasker har jeg ingenting til overs for, – uansett om det har vært øl eller brus i dem! Først tømmer jeg alle slanter i vasken. Deretter hiver jeg flaskene ut sammen med mannen, – og så kan han komme tilbake når han har blitt kvitt flaskene. 😉
(Vel, ikke alltid, da. Bare når jeg er i det “rette” humøret…)
Hmm….hmmm….
Håper det ornær seg….
Alt ok nå! Må bare rase litt fra meg iblant. 😉
Bedre å få det ut og bli ferdig, enn å spare på det, synes jeg. Da blir neste utblåsning mindre…
Alt jeg holder for meg selv, skaper dessuten avstand mellom oss. Jo mer jeg får ut og blir kvitt, jo nærmere kan vi komme hverandre. Og det vil jeg jo. 😉