Som liten fikk jeg et veldig fint håndkle av mamma. Rosa. Med prinsesse på. Jeg var veldig stolt av det håndkleet. Og jeg brukte det alltid med barnslig stolthet.
Da jeg selv fikk en datter, hentet jeg håndkleet hjemme hos mine foreldre. Jeg husker hvor stolt jeg ble ved tanken på å kunne pakke henne varsomt inn i min barndoms håndkle.
Det var først i morges da jeg stappet laken, dynetrekk og håndkle inn i vaskemaskinen, at jeg skjønte hvilket håndkle min mann hadde rasket til seg i går kveld da vi ble litt vel aktive og jeg merket at dette ble en sprut-runde. Både håndkleet og lakenet var fortsatt våte og luktet litt avslørende.
Min barndoms håndkle har mistet sin uskyld.
Innlegget ble først publisert på Fioljentas blogg «Kristen sex?»
• • • • •
Forrige glimt:
Om å re sengen med ham i
Neste glimt:
Fastbundet vannkrig
• • • • 💜 • • • •
All barnslig uskyld mister vel sin uskyld med alderen.. 🙂
Jamen, jamen… jeg kan jo ikke pakke min datter varsomt inn i min barndoms håndklede nå… 😉
Jo jo, du kan jo si det er dynket med kjærlighet. 🙂
En fin dag til deg.
Tihi, det var jo også en måte å se det på… 😉
Helt enig med EB jeg ;o) dynket med kjærlighet.. men jeg skjønner hva du mener 😀
God fredag!
Det ble dynket, i alle fall! Men jeg likte også Erta-Bertas versjon. ;-D
God helg!
Hei! 🙂
Reknar med du hadde litt blanda kjensler då, ja. 😀
Jepp, det ble liksom litt … blandet. 😉
Kjekt å “se” deg igjen, M.
Du kommer aldri til å se på det håndklede på samme måte igjen..
Men Erta-Berta sa det ganske fint da 😉
Ha en nydelig dag fiol 🙂
Nei, det blir liksom aldri det samme. Jeg vil ikke si synet er blitt ødelagt, bare litt blandet… 😉
Fin dag til deg, -snoopy-.
Oj, he he he! Jeg kan nesten tenke meg hvordan du føler deg… En litt merkelig følelse…
😉
Veldig merkelig, faktisk. Litt sånn ubeskrivelig merkelig, egentlig… 😉
Åååh, husker jeg hadde et rosa babypledd til dukken min. Jeg voktet det som en skatt. Lekte til og med prinsesse med dette babypleddet, tredde det under pappkronen som et langt slør… Og min far fotograferte meg der jeg stod med hoven mine.
Uskylden derimot…
Hehe, morsom vri der avslutningsvis fioljenta 🙂
Du var sikkert nydelig uskyldig med pappkronen og det fine sløret. Din hovne mine var sikkert bare barnslig stolthet. 😉
Babypleddet mistet kanskje litt av uskylden når du fikk se bildet som voksen?
*smiler*
Om det har mistet sin uskyld, så er det rent… Uskyldig kjærlighet og ren kjærlighet er vel verdig nok… begge deler…?
Ååå, det var litt fint sagt, Smultron. Du har jo et veldig godt poeng. Det er jo rent. 😉
nei, det blir kanskje ikke helt det samme nå – menmen 😉
Uskylden ble liksom borte… sukk. 😉