Det var en gang en mann og en kone som pleide å gå gjennom en skog og opp til en liten fjelltopp.
Mannen skyndte seg framover. Han hadde funnet den perfekte stien som førte dem fortest mulig fra A til B. Først dyttet han henne foran seg og så kom han etter selv. Han likte denne stien.
Konen føyde seg lenge, men hun ville så gjerne prøve noen nye stier. Bare for å prøve. Ta noen omveier eller finne noen snarveier. Nyte turen underveis. Bruke litt tid. Hun drømte om å gå seg vill i skogen bare for å utforske den. Hva var egentlig så viktig med den fjelltoppen? Hvorfor måtte mannen alltid haste sånn avgårde?
Fortsett å lese «Det var en gang…»
