- Jeg blir så trist, snufset jeg. Løken jeg skar opp, må ha vært veldig sterk.
Han gliste.
- Det går bra, jeg kan trøste deg.
Så dasket han meg på baken som han pleier.
- Jeg som trodde du skulle trøste meg, snufset jeg mens tårene begynte å renne ned over kinnene mine.
- Ja men, jeg blir alltid i godt humør av å daske baken din, argumenterte han.
- Men, det var jeg som trengte trøst, innvendte jeg.
Heldigvis ga tårene mine seg da jeg la løken oppi stekepanna hans. Så lenge jeg ikke gnir meg i øynene, gir det seg som regel fort.
Han rørte rundt i løken for at den skulle bli jevnt stekt, blank og fin.
- Nå er det jeg som trist, snufset han.
- Det går fint, mente jeg. - Nå kan jo jeg trøste deg.
Og så dasket jeg baken hans.
- Det hjalp ikke, innvendte han.
- Jo, du hadde rett. Nå ble jeg i godt humør, gliste jeg triumferende.
• • • • •
Forrige glimt:
Fioljenta har handlet på nett
Neste glimt:
Fioljenta flyr...
• • • • 💜 • • • •
