Når vi lager middag sammen

- Jeg blir så trist, snufset jeg. Løken jeg skar opp, må ha vært veldig sterk.

Han gliste.

- Det går bra, jeg kan trøste deg.

Så dasket han meg på baken som han pleier.

- Jeg som trodde du skulle trøste meg, snufset jeg mens tårene begynte å renne ned over kinnene mine.

- Ja men, jeg blir alltid i godt humør av å daske baken din, argumenterte han.

- Men, det var jeg som trengte trøst, innvendte jeg.

Heldigvis ga tårene mine seg da jeg la løken oppi stekepanna hans. Så lenge jeg ikke gnir meg i øynene, gir det seg som regel fort.

Han rørte rundt i løken for at den skulle bli jevnt stekt, blank og fin.

- Nå er det jeg som trist, snufset han.

- Det går fint, mente jeg. - Nå kan jo jeg trøste deg.

Og så dasket jeg baken hans.

- Det hjalp ikke, innvendte han.

- Jo, du hadde rett. Nå ble jeg i godt humør, gliste jeg triumferende.

• • • • • •

• • • • 💜 • • • •

Legg gjerne igjen en kommentar

Vi har alle noe å lære av hverandre.