Når han reiser alene, savner vi hverandre. Han savner å dele opplevelsene med meg og jeg savner å være med, oppleve luktene, lydene og de små øyeblikkene som ikke fanges av kamera. Men vi har funnet en løsning. En litt uvanlig en. Hvis han hypnotiserer meg når han kommer hjem, kan han ta meg med dit han har vært – med ordene sine. Og det føles som om jeg er der.
Vi kan oppleve en solnedgang i Portugal, kjenne duften av lavendel i Provence, og vandre i et tåkekledd skotsk slott – uten å ha vært der sammen. Med hypnose som verktøy har vi funnet en måte å dele opplevelser på som føles ekte, nære og magiske.
Det begynte med et ønske om å dele
Tidligere når han kom hjem, hadde han med seg nye opplevelser, bilder på mobilen, kanskje en gave, og historier han prøver å fortelle meg. Han har savnet meg og ønsker å dele opplevelsene. Jeg lyttet, selvsagt. Men ofte kjente jeg på et savn – ikke bare etter ham, men etter å ha vært med.
En kveld, etter en tur han hadde vært på, sa han noe som forandret alt:
“Hva om jeg hypnotiserer deg, og så forteller jeg om stedet som om du er der?”
Jeg smilte. Vi har lekt med hypnose i noen år – som avslapning, lek og for å krydre sexlivet. Men vi hadde aldri brukt det på denne måten før. Jeg la meg godt til rette i sofaen. Han tok hånden min. Og så begynte han.
Å være et annet sted
Først guidet han meg ned i ro. Pusten min ble dypere. Kroppen slappet av. Det var ikke dramatisk eller mystisk – mer som å synke inn i en deilig tilstand der sinnet mitt er fokusert, avslappet og mottagelig. Og så begynte han å fortelle.
“Du går over brostein. Det er sent på dagen, og solen varmer fortsatt ansiktet ditt. Til høyre er en katedral med åpne dører, og det lukter røkelse og støv. Et barn løper forbi med en blå is i hånden. Du hører klirringen av glass fra en kafé…”
Det var som å oppleve et minne som ble mitt. Jeg kunne se det. Lukte det. Høre ekkoet mellom bygningene. Jeg kunne kjenne skyggen fra et tre gli over armen min. En gate jeg aldri hadde gått i. En søt lukt av appelsinblomst. Jeg kunne høre en trikk klirre i det fjerne og kjenne hvordan solen traff det ene kinnet mitt mer enn det andre. Jeg visste ikke at det gikk an å oppleve et sted på den måten uten å være der.
Hvorfor det føles så sterkt
Det er ikke bare det at jeg ser stedet for meg. Det er intimiteten i det hele. Det at han har vært et sted og virkelig sett det – og så vil han gi det videre til meg, som en gave. Ikke som bilder, men som en følelse. En reise inni meg.
Det er også noe vakkert i å legge seg ned og bli ledet – å gi slipp og bare ta imot. Det skaper en tillit mellom oss som jeg aldri hadde forutsett. Det er nesten som å si: Her er verden slik jeg opplevde den. Jeg vil at du skal kjenne den med hele deg.
En annen måte å være nær på
Fordi han ønsker å dele med meg, legger han ekstra merke til hva han ser, føler, lukter og hører. Og når han kommer hjem, kan han ta meg på tur med sitt nærvær og stemme fremfor bilder og rapporter. Og plutselig er vi to som går i den skogen, som hører gresshoppenes klirr over en vinmark, som kjenner fuktigheten i en gammel kirkevegg.
Dette har blitt noe helt eget for oss. Ikke bare en måte å dele reiser på, men en måte å være sammen på – uten forstyrrelser, uten skjerm, bare til stede i hverandres verden.
Noen ganger tar han meg med til et sted han har vært. Andre ganger til et sted han skulle ønske han hadde vært. En gang tok han meg med til en strand han husket fra barndommen. Jeg kunne kjenne saltvannet i håret mitt etterpå.
Og det rare er: jeg savner disse stedene. Jeg tenker tilbake på dem som om jeg har vært der. Jeg vet ikke lenger hvilke minner som er mine, og hvilke som var hans – og det føles helt riktig.
• • • • 💜 • • • •
