Hvorfor valgte du meg?

Jeg hadde nettopp hørt at det slemmeste spørsmålet man kan stille mannen sin er: “Hvorfor valgte du egentlig meg?” Uansett, hva han svarer, blir det som regel feil.

Jeg fortalte min mann om det jeg hadde hørt, og fulgte selvfølgelig opp med:

- Så, hvorfor ble du sammen med meg?

Han lo overbærende. Så tenkte han seg litt om, før han svarte:

- Fordi jeg trodde du aldri kom til å stille det spørsmålet.

Jeg rynket på nesen:

- Det svaret holder ikke.

- Men jeg må få poeng for det originale svaret i alle fall!

Han hadde det skøyeraktige blikket. Jeg krevde likevel et bedre svar.

- Fordi du er den vakreste jenta jeg kjenner?

- Feil. Det finnes mange vakrere jenter.

- Fordi du er smart?

- Feil igjen. Altså, kjekt at du synes der, men det kan ikke være årsaken.

Han prøvde igjen litt mer alvorlig:

- Jeg falt for din ynde og uskyldighet.

Jeg tenkte tilbake på våre første tilnærmelser og smilte. Drømmende vurderte jeg hva jeg skulle svare, men han kom meg i forkjøpet:

- Så feil går det an å ta…

Jeg sperret opp øynene. Han påstod faktisk at han falt for noe som ikke stemte! Nedtur. Eller opptur? Han liker jo at jeg er uskikkelig… Hvordan i all verden skulle jeg tolke det?

Så reddet han seg inn:

- Det som teller, er ikke hvorfor jeg ble sammen med deg, men hvorfor jeg forble sammen med deg.

Innlegget ble først publisert på Fioljentas blogg "Kristen sex?"

• • • • •

• • • • 💜 • • • •

24 kommentarer til «Hvorfor valgte du meg?»

  1. Ja, det er vel egentlig litt sant da?!

    Eller… Det har jo litt å si hvorfor han ble sammen med deg, men det viktigste er jo hvorfor han ble 😉

    1. Ja, tankespire, litt sant er det nok. Det må jo være noe som fanger oppmerksomheten og sånt, men noe må også holde på den. 😉

    1. Thrillseeker, jeg har selvfølgelig både gode og dårlige sider. Jeg tror han forble sammen med meg pga. mine gode sider og på tross av mine dårlige. Og så har det noe med hvem han er. Og hvem jeg er sammen med ham. Tror jeg. 😉

  2. Hahaha, rett i fella! Og så når du har torturert ham litt, og han begynner å bli litt småredd, kommer DET svaret. :-p

    Jaja, jeg antar at du likte det svaret, tross unnvikelsen.

    1. Slapp av, Aetius, jeg har for vane å stille slike spørsmål, så jeg tåler en unnvikelse. :-p

      Eneste problemet er at selv om jeg synes jeg er ganske god til å torturere, så sitter han enten med et oppgitt blikk eller et skøyeraktig smil…

  3. hehe gøy tanke… Liker å lese historiene dine… savner en kjæreste når jeg ser hvor godt dere har det! ønsker dere alt vel videre;)

    1. Takk for at du liker å lese historiene mine, clipso. Jeg vil så gjerne formidle at det kan være glede i langtidsforhold.

      Jeg vet vi er heldige som har hverandre. Og jeg skulle virkelig ønske alle hadde det like godt! Du også, clipso. *klem*

  4. Kan ikke si jeg forstår hvorfor disse spørsmålene må stilles. Kan man ikke bare være glad for det man har?

    1. Hihi, Thrillseeker, noen ting er ikke så lett å forstå. Selv om jeg egentlig vet han er glad i meg, trenger jeg å høre det.

      Jeg er veldig glad for det jeg har, men det blir så mye mer “ekte” når det formuleres. Når jeg har opplevd et eller annet vanskelig eller kjekt, så “fordøyer” jeg det ved å sette ord på det. Da er det lettere for meg å forholde meg til det.

      Det er nok litt sånn med godord også. Jeg trenger dem for lettere å forholde meg til det som ligger bak. Mannen min har funnet ut at det koster lite for ham å gi dem i forhold til hva det betyr for meg. *jippi*

      Det henger nok også litt sammen med kjærlighetsspråk. Jeg har nemlig anerkjennede ord

      1. Nå referer jeg til spørsmål som “hvorfor ble du sammen med meg”, ikke anerkjennende ord. Visst du må spørr for å få et komplimang så er noe galt. Dette er noe jeg ihvertfall gir gratis og med glede, for ingenting gleder meg mere enn at partneren min har det bra. Så mitt poeng var at slike spørsmål strengt tatt ikke er nødvendig i et sunt forhold. Det som da må lures på er hvorfor dere kvinner ofte stiller slike spørsmål? Er det fordi dere ikke får nok komplimanger? Er det fordi dere er nysjerrige? Uansett så er det ikke noe kjekt for partner å bli satt i en situsasjon hvor han må gi et komplimang, og hvor hele forholdet faktisk kan henge i svaret han gir. Det er bare slemt gjort mot partneren din, har dunoengang tenkt på det?

        1. Hmmm… Det er vel slemmere å tie stille når man ønsker et kompliment, enn å spørre om å få det?

          Før hintet jeg nemlig etter kompliment, men han skjønte ikke hint. Nå slapper ham mer av, fordi han vet at jeg spør hvis han har glemt det ut. 😉

          Forholdet vårt er trygt, – det avhenger ikke av svarene. Jeg vet han er glad i meg. Men jeg blir alltid gladere når jeg får et kompliment å forholde meg til. Han gir meg det gjerne, men trenger altså påminnelser fordi han ikke kan gjette når jeg trenger det.

          1. Du spørr ikke etter et komplimang hvis du sier “hvorfor ble vi sammen”, du tvinger fram et komplimang. Og er det virkelig så kjekt å høre et påtvunget komplimang i forhold til et frivillig et som man faktisk mener?

            1. Det er absolutt ikke påtvunget kompliment, det er da helt naturlig å spørre hvorfor din kjære falt for deg/ble sammen med deg om han ikke sier det uoppfordret.

              Trenger ikke å ikke være et sunt forhold bare fordi man er nyskjerrig, er det manko på komplimenter ser jeg ikke skaden i å spørre hvorfor din kjære falt for deg?Selv om du synes det er negativt er det ikke sikkert alle andre gjør det 🙂

              1. Selvfølgelig er det naturlig å ville vite det. Men å si at du ikke tvinger fram et kompliment ved å stille et slikt spørsmål er vel litt lite logisk, eller? For både du og jeg vet at du forventer et kompliment når du stiller et slikt spørsmål, og både du og jeg vet at hvis partneren ikke gir kompliment så blir du sur/lei/sint eller hva enn. Så det er på alle måter et påtvunget kompliment jo. Og igjen, det å tvinge fram et kompliment er ALDRI en bra ting.

                1. Nja, du kan kalle det kompliment, men det er jo heller sannheten som forholdet bygger på?Er ikke påtvunget kompliment, men spørsmål om rene fakta som gjorde at din kjære falt for deg, i de aller fleste tilfeller vil jo svarene komme som kompliment, dersom ikke er det nok heller noe galt med forholdet.

                  Jeg ser fortsatt ikke hva som er galt med å spørre “hvorfor falt du for meg?”

                  1. Det er langt ifra sannhet siden de fleste ikke sitter der klar med svaret når du plutselig slenger et slikt spørsmål ut i løse lufta. Da må man finne på noe raskt, og det må være et fint kompliment. Så det er påtvunget jo.

                    1. Et spørsmål som “Hvorfor ble du sammen med meg?” er både fisking etter kompliment og et faktaspørsmål. Man er jo litt nysgjerrig.

                      Jeg vil likevel påstå at Thrillseeker har rett i at jeg ikke spør etter et kompliment, men “tvinger” et fram. Riktignok er det ikke alltid jeg får et fordi han velger faktisk selv om han vil svare. Og jeg blir ikke sint eller lei meg når jeg ikke får svar. Jeg blir kanskje skuffet, men vet at jeg har fått mange svar og kommer til å få mange svar.

                      Jeg tror vi må skille her mellom et etablert forhold og et nybegynt forhold.

                      Jeg er i et etablert forhold og jeg spør fordi han ønsker det framfor at han skal gjette seg fram. Selv om et kompliment han gir på eget initiativ teller mer, så teller et jeg spør etter også.

                      Da vi var nyforelsket, syntes han det var forferdelig slitsomt. Når jeg slang et slik spørsmål ut i løse luften, ble situasjonen veldig kunstig. Jeg forventet et fint kompliment og han slet. :-/ Og, ja, jeg ble lei meg når jeg ikke fikk akkurat det svaret jeg håpet på.

  5. Det er kanskje i de beste forholdene man ikke kan svare på dette spørsmålet?…

    Følelser kan man ikke alltid forklare, de bare er der på grunn av utrolig mange sammensetninger av inntrykk, opplevelser, tolkninger…

    …dessuten
    skal ikke alt nødvendigvis kunne begrunnes? Jeg tror det alltid vil være lettere å begrunne hvorfor man går fra en person, enn hvorfor man ble sammen med en person.

    1. Hmm. Må tenke litt…

      Jeg tror du har rett i at det er lettere å begrunne hvorfor man går fra en person enn hvorfor man blir sammen. Lurer litt på hvorfor… Er det fordi det på en måte blir virkelig fordi man setter ord på det? Ville man i såfall hatt godt av å sette ord på hvorfor man er sammen?

      Man trenger nok ikke begrunne alt, men jeg har i alle fall godt av å prøve å sette ord på hvorfor jeg er glad i mannen min… 😉

      Følelsene mine går litt opp og ned iblant, men jeg er likevel glad i ham hele tiden. Jeg klarer ikke å begrunne følelsene mine, – de lever liksom sitt eget liv. Men hvorfor jeg setter pris på ham, ja, det er lettere!

  6. *sukk* Godt å huske, ja…. Selv om det siste heller ikke alltid er så lett å sette ord på. Men fint er det :o)

    1. Ja, snuppa, det er godt å huske. Og noen ganger er det veldig godt å sette ord på og – ikke minst – høre. 😉

Legg gjerne igjen en kommentar

Vi har alle noe å lære av hverandre