Jeg lå på siden i sengen. Naken. Plutselig ble jeg oppmerksom på mine egne bryst.
Så begynte jeg å le.
Det øverste brystet hang et stykke ned. Som en liten skibakke. Tynt under armen og tykkere lengre ned med et lite skihopp utover brystvorten. Det nederste krøp fremover fra under armhulen og langs sofaen under meg. De så komiske ut.
Jeg la meg over på ryggen. Da bredte de seg liksom utover til alle kanter. Som vannballonger der alt vannet vil lengst mulig ned. Og begge snek seg liksom litt ned mellom armene og kroppen.
De var tydelig sterkt påvirket av gravitasjonen. Graviditetene også. Og kanskje ammingen. Brystvortene ble liksom sugd litt ut den gangen og de har forblitt ute. Da jeg var ung var de kun stive når jeg var kald eller lysten.
Mannen min skottet bort på meg der han satt i Adams drakt og leste. Leende forklarte jeg ham om mine observasjoner og dette med gravitasjon og graviditeter.
Blikket mitt falt naturligvis ned mot pålen hans.
- Den er også påvirket av gravitasjonen, utbrøt jeg fornøyd. - Men ikke graviditeter og sånt, da.
- Stemmer, smilte han. - Men den har jo påvirket et par graviditeter.
Og så smilte vi til hverandre mens øynene lo.
• • • • •
Forrige glimt:
Vannsøl i senga ... igjen
Neste glimt:
Om å endre syn på egen kropp
• • • • 💜 • • • •
