Om å endre syn på egen kropp

For en del år siden var jeg fryktelig misfornøyd med min egen kropp. Jeg likte absolutt ikke den jeg så i speilet. Jeg fant ut hvordan jeg skulle kle meg for å skjule kroppen. Og når vi elsket, ville jeg helst ha lyset av eller dyna på.

Jeg undersøkte faktisk også mulighetene for operasjon.

Men en morgen jeg kom ut av dusjen og så meg selv i speilet, bestemte jeg meg for at nok er nok. Jeg hadde nettopp sagt den vanlige reglen av stygge ting til meg selv. Og denne gangen lyttet jeg med mer enn underbevisstheten min som vanligvis bare tok stille imot.

Plutselig gikk det opp for meg at jeg sa ting til meg selv som jeg aldri i verden ville sagt til andre.

Ikke i min villeste fantasi ville jeg latt øynene gli med forakt over kroppen til en annen og kritisert den ene kroppsdelen etter den andre.

Men jeg gjorde det med meg selv.

Hvordan kunne jeg tillate det?

Overveldet over min egen kritikk, satte jeg meg ned med papir og blyant. Jeg tegnet en strektegning av meg selv og skrev hva jeg syntes om kroppen min rundt omkring på arket. Jeg prøvde å være mest mulig konkret.

Da jeg var ferdig, ble jeg sjokkert. Ikke rart selvbildet mitt var dårlig. Listen min var lang og stygg.

Jeg husker at jeg satt og stirret på arket mitt en stund. Jeg skjønte jo at jeg måtte gjøre noe med den indre mobberen min. Hun hadde tatt fullstendig av. Hun var rett og slett slem.

Så fikk jeg en ide. Jeg tegnet enda en strektegning av meg selv og ga den til min mann.

- Kan du skrive opp hva du synes om kroppen min? Sånn helt konkret. Både positivt og negativt. Alt du kommer på.

Jeg husker at jeg nølte litt og var nervøs.

Da han var ferdig, sammenlignet vi lister. Listene kunne ikke vært mer ulike!

Der jeg så dvaske bryst, så han pupper som er som skapt for hendene hans. Der jeg skammer meg over en mamma-mage, kjente han fascinerende magemuskler som spenner seg når vi elsker. Der jeg irriterte meg over hender med tørr og sprukken hud, fokuserte han på varsomme hender som tar vare på ham og barna.

Han likte absolutt ikke mine beskrivelser.

Jeg var forvirret.

-Men, når vi elsker, har du aldri tenkt at magen min er stygg med løs hud og strekkmerker?

Jeg pleide alltid å skjule den når vi elsket.

-Hvorfor i all verden skulle jeg tenke det når vi elsker? Da er jeg jo opptatt med å nyte!

Han så helt himmelfallen ut. Jeg kunne like gjerne spurt ham om han tenkte på gråstein på havets bunn på den andre siden av jordkloden.

Det var omtrent da jeg skjønte at han faktisk mente det han sa. Jeg har alltid trodd at han sa fine ting til meg for å smigre eller fordi han ønsket å si noe fint til meg.

Men han har sagt fine ting til meg fordi han har ment dem.

Når han ser kroppen min, assosierer han den med alt det fine vi har gjort sammen.

Der og da bestemte jeg meg for at jeg ville endre mitt syn på egen kropp. Jeg ville heller ha hans syn på kroppen min enn mitt eget syn som bare brøt meg ned.

Etter et lite meglingsmøte mellom meg som mobber, og meg som mobbeoffer, ble jeg enig med meg selv om følgende:

  1. Jeg trengte å endre holdningene mine til min egen kropp. Det vil alltid være noe jeg kan være misfornøyd med. Om jeg så trener og opererer, vil jeg aldri bli fornøyd. Jeg blir først fornøyd hvis jeg tar tak i tankene mine.
  2. Jeg fikk ikke lov til å si noe til meg selv som jeg ikke kunne sagt til andre.
  3. Når jeg kritiserte den jeg så i speilet, skulle jeg si vennlig til meg selv: «Dette har vi blitt enige om. Jeg må være litt grei med meg.» Og gradvis lærte jeg å akseptere meg selv slik jeg er.
  4. Jeg ville være mer tilstede i egen kropp. Jeg prøvde faktisk magedans. Og opplevde at jeg ble friere og mer glad i egen kropp av det.
  5. Jeg ville prøve å se kroppen min slik mannen min ser den. Faktisk prøvde jeg også å kjærtegne meg selv slik han gjør. Og jeg oppdaget at brystene mine kjennes gode å ta på, magen min har faktisk magemuskler i tillegg til strekkmerker, og hendene mine er varsomme og fine.
  6. Jeg identifiserte de skadelige tankene. Og prøvde å erstatte dem med fine og sunne tanker. For eksempel, hver gang jeg så med flauhet på mamma-magen min, minnet jeg meg selv på at den har bært frem noen flotte barn. Etterhvert tenkte jeg automatisk på den sunne tanken, når den dumme tanken kom. Det var som om jeg omprogrammerte hjernen.

Nå er jeg mye hyggeligere med meg selv. Og det kjennes skikkelig fint.

Jeg har faktisk en fin kropp selv om jeg fortsatt har mamma-mage og alt det andre jeg en gang var så misfornøyd med. Jeg trenger heldigvis ikke være supermodell, populær, flink, kunnskapsrik, velkledd, sporty eller noe lignende for å være godtatt. Jeg trenger å gi meg selv en god klem og akseptere meg for den jeg er. For jeg er god nok.

Jeg våger også mye mer i senga - jeg føler meg rett og slett friere.

Nå liker jeg å elske med lyset på for nå fokuserer jeg på elskoven og ikke på mamma-magen og alt det andre jeg ikke likte. Nå kler jeg meg i det jeg synes er fint og ikke bare det som skjuler kroppen min mest. Nå smiler jeg når jeg ser meg selv i speilet. Ikke fordi jeg er perfekt, men fordi jeg har tillatt meg selv å være meg.

Nå er jeg takknemlig og ydmyk over at jeg får være meg.

Det har tatt tid å endre mitt syn på meg selv, men det har absolutt vært verd det! 

• • • • • •

• • • • 💜 • • • •

Legg gjerne igjen en kommentar

Vi har alle noe å lære av hverandre.