Jeg lo. Hvordan kan et ord bli borte på den måten? Jeg hørte det jo inni meg. Det ville bare ikke ut.
– Du tuller nå, sant?
– Nei, jeg ristet lattermildt på hodet. – Dette føles helt absurd.
• • • • •
Vi lekte en morsom hypnoselek. Rett før han vekket meg fra en deilig hypnose, fortalte han meg at ordet vann ikke fantes mer. Det ble visket ut av mitt ordforråd. Jeg husker at jeg tenkte at det ikke kom til å virke – ord kan ikke forsvinne på den måten. Og jeg hørte på stemmen hans at han heller ikke hadde tro på at det skulle virke.
Men. Nå satt jeg med et glass vann i hånden og klarte ikke å si hva som var i glasset.
– Hva er den kjemiske formelen? spurte han.
– H20, svarte jeg raskt.
– Og hva kaller vi det på norsk?
Jeg drøyde et øyeblikk mens jeg prøvde å få leppene til samarbeide. – Pfft?
Jeg brøt ut i latter. Det var jo ikke det jeg prøvde å si.
– Kan du stave det? spurte han
– V, A, N, N, svarte jeg raskt.
– Og hva blir det når du setter alle fire bokstavene sammen?
– VAIN, svarte jeg stolt. Jeg trodde jeg endelig klarte det, men så hørte jeg hva jeg sa og prøvde igjen. -VAJN?
Igjen brøt jeg ut i latter. Dette føltes helt absurd. Jeg var ikke redd. Jeg visste det bare var en lek som ikke kom til å vare lenge.
Jeg prøvde noen ganger til, men måtte gi opp.
Han knipset med fingrene og sa «Tilbake til normalt». Jeg trodde det var et triks man gjorde på film, men plutselig var alt tilbake til normalen:
– Hva er det du drikker?
– VANN, svarte jeg stolt.
De neste dagene gikk jeg rundt med en slags merkelig stolthet over å vite hva vann er. Og en fascinasjon over hva som er mulig. Plutselig åpnet det seg enda en ny verden av muligheter.
Det er visst bare ikke på film og sceneshow sånt kan skje.
• • • • •
Forrige glimt:
• • • • 💜 • • • •
