Bundet til et tre

Jeg har lenge hatt lyst til å sitte bundet til et tre en stund. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er noe med stabiliteten i et tre som føles så trygt ut. Skogen har alltid vært et slags tilfluktssted for meg. Et sted jeg kunne rømme når alt annet gikk på tverke.

I dag var jeg alene hjemme og bestemte meg for å prøve. Det kunne jo tenkes at ideen passet bedre i fantasien enn i virkeligheten. Akkurat det finner man jo ikke ut uten å prøve.

Jeg fant først frem et tau og bandt det under shortsen slik at en stor, flott knute lå rett over vulva og et solid belte lå tett rundt livet. Litt gøy må man jo ha. Tauet ga en deilig følelse – særlig da jeg tok jeg på shortsen igjen. Siden jeg har hatt lyst til å prøve lenge, hadde jeg planen klar og visste jeg hva jeg trengte. Jeg fant frem en lang hyssing og en hengelås. Jeg tok også med meg tegnesaker.

Deretter gikk jeg en tur i skogen. Tauet kjentes deilig ut mens jeg beveget meg. Jeg hadde knyttet en genser rundt livet for å skjule humpene tauet laget under klærne. Det ga en merkelig sitrende følelse å gå forbi folk på stien og vite at de ikke visste.

Jeg svingte inn på en sti der jeg trodde det gikk lite folk.

Jeg gikk forbi flere trær på jakt etter den riktige plassen. Jeg ville finne et tre som var behagelig å sitte inntil på et koselig sted. Omsider fant jeg et deilig, stort furutre. Stammen var tykk og god. Jeg la hyssingen rundt treet før jeg satte meg ned og kjente tauet stramme litt rundt livet. Jeg smilte og håpet at jeg ikke satte meg på en maurtue eller lignende.

En jogger sprang forbi på stien. Jeg smilte og sa hei til ham før han sprang videre.

Deretter festet jeg hyssingen til tauet rundt livet slik at knutene havnet bak treet. Målet var at jeg ikke kunne få tak i knutene når hyssingen lå stramt. På den ene siden førte jeg hyssingen rundt tauet jeg bar. På den andre siden festet jeg hyssingen til hengelåsen. Deretter festet jeg hengelåsen rundt tauet jeg bar rundt livet.

Hengelåsen var en sånn man bruker på reise for å sikre at ingen åpner bagasjen din. Låsen kan stilles inn slik at den ikke kan åpnes før det er gått en viss tid. Jeg satte den på en time og klikket den på plass.

Genseren som fortsatt hang rundt livet mitt, lå nå under baken min. Jeg la ermene «tilfeldig henslengt» opp foran hyssingen. Hyssingen var sikkert fullt synlig bak treet, men det var ikke lett å se at den var festet i noe på forsiden. Ermene til genseren lå i veien.

Tauet strammet litt ekstra rundt livet nå når hyssingen dro det bakover og holdt meg tett inntil stammen. Det føltes godt og trygt. Jeg kjente at slik kunne jeg sitte lenge. Og egentlig hadde jeg ikke noe valg. Jeg var nødt til å bli sittende frem til hengelåsen åpnet seg.

Jeg tok frem tegnesakene. Jeg hadde bestemt meg for å tegne det jeg så og jeg visste jeg hadde god tid. Dette skulle nytes. Jeg prøvde å bevege litt på hoftene og smilte da jeg kjente at de var låst tett inntil treet.

Mens jeg satt der, kjente jeg hvor trygg og fri jeg følte meg. Jeg var fri til å gjøre som jeg ville. Jeg var fri til å nyte naturen. Og jeg var fri til å bruke en time for meg selv. Jeg satt riktignok fast, men det kjentes ut som om jeg var befridd fra alle krav og forventninger. Jeg var akkurat der jeg var og kunne ikke endre på det før det var gått en time. (Vel, hvis jeg absolutt ville, kunne jeg lett frigjøre meg selv. Hyssingen var tynn.)

Jeg begynte å tegne. Først prøvde jeg å tegne trærne foran meg så nøyaktig jeg klarte. Så slo det meg at hvis jeg vil ha en nøyaktig kopi, kan jeg ta et bilde. Jeg kan tegne akkurat det jeg vil. Det trengte ikke ligne. Trærne ble mer abstrakte enn noen trær jeg hadde tegnet tidligere. Og jeg kjente at jeg tegnet friere og friere.

Jeg ble helt oppslukt av tegningen min. Det gikk noen folk forbi, men jeg kikket ikke en gang opp på dem. Jeg sjekket heller ikke om ermene på genseren hadde sklidd ned og avdekket at hyssingen var festet til meg. Jeg var helt i min egen lille verden. Tid og sted ble litt borte. Og jeg nøt det. Pennen danset lett over tegningen og lekte seg med både former og farger mens tauet holdt meg tett inntil treet.

Plutselig hørte jeg en liten lyd og hengelåsen åpnet seg. Jeg ble nesten litt skuffet. Jeg trodde en time skulle vare lengre. Jeg tegnet raskt ferdig før jeg løsnet hyssingen slik at jeg kunne reise meg opp.

Det var først da det gikk opp for meg at vinden hadde blåst opp. Faktisk kunne det kjennes ut som om det var regnvær i vente og jeg burde skynde meg hjem. Jeg kjente at tauet fortsatt lå trygt rundt livet mitt. Jeg hadde nesten glemt at det var der. Da jeg reiste meg, oppdaget jeg at baken min var litt nummen etter å ha sittet stille på den harde bakken så lenge. Jeg smilte. Pulsen min var rolig og jeg kjente meg roligere enn på lenge.

Jeg tror jeg har funnet min form for meditasjon.

• • • • •

• • • • 💜 • • • •